UTTAK
av Sigmund Hov Moen

Reglement og prosedyrer i forbindelse med idrett blir fra tid til annen gjenstand for heftig offentlig debatt. Noen ganger har en opplevd at det til og med er blitt appellert til sjølveste kongen for at å få løst problemene. Kong Olav fortalte en artig historie om en slik henvendelse han fikk en gang i 1980-åra: En aldrende, men uvanlig ivrig birkebeiner hadde nettopp passert 80 år, og oppdaget til sin fortvilelse at arrangøren kun opererte med klasse 75+ (slik var det da). Vedkommende opplevde det som svært urettferdig å skulle konkurrere med rene ”ungdommer”. Han tok følgelig saken opp med arrangøren som snudde det døve øret til, og ikke foretok seg noe. Dermed skrev løperen brev til Hans Majestet Kongen og spurte om ikke han kunne bruke sin innflytelse for å få oppretta en ny klasse, 80-85 år. Kong Olav avsluttet historien lakonisk: Neste år var problemet borte uten at jeg hadde foretatt meg noe!
Akkurat nå går debatten om en løper i andre enden av aldersskalaen. Og om uttak av løpere som skal representere Norge i den største internasjonale konkurransen av alle, OL. Slik uttak har alltid vært omdiskutert. Folk, klubber, kretser og landsdeler har ikke sjelden hatt sine egne favoritter, og noen ganger har ivrige lobbyister også i slike saker ymtet slik det i spøk ble uttykt også i foreliggende sak, om å appellere til sjølveste Kongen. Slike debatter er neppe særnorske.

”Amerikansk uttak”
USA har når det gjelder friidrett løst problemet rundt landslagsuttak på sin egen måte. De arrangerer noen måneder før mesterskapet det gjelder, en uttakingskonkurranse der alle impliserte vet at de tre beste i hver øvelse får representere USA. ”Amerikansk uttak” er det blitt kalt. En slik prosedyre har minst en positiv konsekvens; det blir aldri debatt om laget. Prosedyren er åpen og gir ikke rom det som noen ganger blir oppfattet som favorisering av enkelte utøvere. På den andre sida kan det hevdes at laget,på grunn av sjukdom og skader, ganske åpenbart ikke trenger å bli det beste. Men amerikaneren har tydeligvis funnet ut at den prisen er verdt å betale.

Respekt for NM
I den pågående norske debatten om landslagsuttak har det vært lite fokus på NM-institusjonen. Norgesmestertittelen har vært og er en prestisjetung tittel. Det er, slik vi ser det, viktig at den tradisjonen videreføres. Her kan alle nasjonale utøvere samles konkurrere under like forhold. Her kan ”ungdommen fra Snåsa” møte de jubelombruste nasjonale ikoner fra verdenscupsirkuset.
Den eller de beste i NM må naturligvis få representasjonsoppgaver på høyeste nivå. Det er overmåte viktig at det endelige laguttaket ikke gjøres før etter at NM-konkurransen er over, og at alle utøvere blir gjort oppmerksom på dette. Det er naturligvis også viktig for NM-arrangøren fordi det sikrer mot at det nasjonale mesterskapet får en slags b-status.
I dagens situasjon ble laget tatt ut kvelden før den avsluttende stafetten på Kongsberg. Det kunne nesten virke demonstrativt.

Bruker Langrennskomiteen forskjellige kriterier?
Slik vi ser det er det viktig at samme type vurdering gjør seg gjeldende for alle representasjonslag. Det kan kanskje stilles spørsmål om hvorvidt det er tenkt likt når juniorlandslaget og seniorlandslaget er blitt tatt ut. På juniorsida er det tenkt nytt og friskt. Unge åpenbart talentfulle løpere har fått sjansen på bekostning av litt eldre.
På seniorlandslaget kan det se ut som om tankegangen har vært motsatt; de trygge gamle er valgt fremfor de unge og lovende. Argumenter for en slik strategi er svært lette å føre i marken; vi vil verne og spare de unge utøverne til senere anledninger. (Kari Sletten fra folkeeventyrene sparte som kjent lua si så lenge at det kun var lo igjen da hun endelig bestemte seg for å bruke den).

Alderstynget landslag
Det er blitt sagt at langrenn er en idrett for de tålmodige. Det trengs tid for å bli en god langrennsløper. Lang, lang tid, Første gang vi begynt