Skimakerne
Thor Gotaas
Gyldendal
468 sider ill.

Anmeldt av Sigmund Hov Moen

For noen år siden skrev Thor Gotaas ”Historien om langrenn”. Så godt gjorde han den jobben at det etter fagfolks mening vil gå vinter og vår før noen har noe å føye til. Bertold Brecht sier i et av sine dikt: ”Cæsar slo gallerne”. Brecht fortsetter med å stille spørsmålet: ”Hadde ikke Cæsar en gang med seg en kokk?” I boka om langrenn skriver Gotaas mest om gladiatorene, om guttene og jentene oppå skiene. I boka ”Skimakerne” er det ”bakkemannskapene” som er hans anliggende, produsentene av ski, bindinger og staver. Skiindustriens historie er mangslungen og internasjonal. Men mest norsk. Det er litt av et bakteppe forfatteren henger opp. Visste du at produsenten av vinterutstyr til Sovjetunionens Røde Armé fikk beskjed om at også skiene skulle leveres med rødlakkert oppside? Og var du klar over at det tekniske gjennombruddet når det gjelder å lage såkalte laminerte ski, dvs ski som er limt sammen av flere trelag, kom takket et være et usedvanlig vannfast lim produsert av det tyske kjemikonsernet I G Farbenindustri? Ja du husker riktig, det var den samme fabrikken som omtrent samtidig produserte giftgassen som ble brukt i de tyske gasskamrene. Vi får høre at eierne av et par av de største norske skifabrikkene var svorne medlemmer av Quislings Nasjonal Samling, og at disse fabrikkene tjente gode penger under krigen ved å levere skiutstyr til den tyske Wehrmacht. Hvalfanger Anders Jahre i Sandefjord ble på et tidspunkt kontaktet av skimakere med spørsmål om han kunne levere hvalbarder. Noen mente at de seige fibrene i bardene var godt egnet som tilsatsmateriale i skiproduksjonen. Du vil også muligens bli overrasket over å høre at vårt kvinnelige sportsfantom Laila Schou Nilsen med triumfer i langrenn, alpint, skøyter, tennis, rallykjøring og håndball, i 1947 grep roret i vår på den tid mest kjente skifabrikk, Splitkein. (som for øvrig i følge Gotaas er avledet fra engelsk ”split cane”, splittede rør, brukt om limte fiskestenger).
Men først og fremst er boka historien om de hundrevis av Reodor Felgen typer landet rundt som smått om senn forbedret skia fra den enkle modell som Simen Rustad laget på Fåberg i 1882 til de som Madshus lager i dag. Og mange ting er prøvd. Da det viste seg at hickory var et brukbart materiale ble det eksempelvis forsøkt å lage hickoryplantasjer her i landet. Og da en innså at stavlengden under diagonalgang i flatt lende ikke nødvendigvis passet i bratte moter laget en staver som kunne justeres av løperen underveis. Utprøving av skiene ble ikke bare gjort av aktive konkurranseløpere. Naturligvis var Grøttumsbråten, Haug og Bergendahl sentrale testpiloter, men Nansens og Amundsens ferder i arktiske og antarktiske strøk gav viktig input til norske skifabrikanter, og bidro også i sterk grad til å styrke norske ski’s internasjonale posisjon. Når det gjaldt det som i dag ville blitt kalt et nisjeprodukt ble spesialkonsulenter trukket inn. Forfatteren Mikkjel Fønhus ville eksempelvis i 1935 ha laget et par ski spesielt tilpasset gaupejakt i snørike Telemark.
Klistersmurningen som er våre dager er et ”must”, ble første gang brukt i konkurranse under 18 kilometeren i Holmenkollen i 1914 av Peter Østby. Han vant sensasjonelt og slo uovervinnelige Lauritz Bergendahl.
Og til quiz-deltagere; spørsmålet om hvem som var den siste verdensmester på Landsem skal ikke lenger besvares med Magne Myrmo. I boka forteller Gotaas hvem det i var. Om du lurer på hvor mange skirenn Harald Grønningen gikk, og på hvilket skimerke så får du og svaret i boka. Og om spørsmålet er hvilken løper som har hatt det minste skonummeret blant norske landslagsløpere så er vel svaret heller ikke gitt og velkjent.

Alt disse historiene og et utall andre makter Gotaas å tre inn på en trå. Boka er den ideelle julegave for de som mener at skisport er noe langt mer enn et middel til å trimme vekk juleflesk. Les boka ; om du ikke visste det fra før – skisp