Den katolske kirken har nettopp markert at det er 150 år siden den 14 årige lutfattige jenta Bernadette Soubirous hevdet at hun så Jomfru Maria ved en kilde i Massabielle-grotten i utkanten av den lille sørfranske byen Lourdes. Året er 1858. Da det viste seg at vannet fra kilden hadde helbredende virkning, begynte folk snart å valfarte dit i stort antall. Bernadette døde i 1879. I 1933 ble hun kanonisert som helgen av Paven i Roma. Så stor oppmerksomhet har dette vakt at til og med de mest ugudelige av oss har hørt om ”Miraklet i Lourdes”.
Det er vel kanskje ikke akkurat det å bli gjort til helgen av paven som ”snømaker” Tom Horntvedt i Stokke trakter etter. Men vi som kom til Storåsen Skistadion torsdag 21 februar for å være tilskuere til junior-NM i langrenn, mente som salig Bernadette 150 år tidligere, at vi var vitne til et mirakel. Et kort øyeblikk tror vi kort og godt ikke våre egne øyne. Og det er forståelig etter å ha kjørt gjennom Vestfolds brede og helt snøbare jordbruksbygder, og sett bøndene mekke på forhøsterne sine. Det var som øyet nektet å akseptere det det sjøl registrerte. Men da det kvite sikksakkmønsteret blir stående på netthinna går det opp for oss. Det er en 10 meter bred og ganske tjukke snøstripe vi ser sno seg gjennom terrenget; minimumsutgaven av det som i normale vintre er kjent som Storåsen Skisenter. ”Men hva syns du om lengden” skal finmarkingen ha svart da han måtte kommentere en skyllebøtte fra en opp’esen søring som klagde over smale veier i Finmark. Etter å ha gjort en rask inspeksjon konkluderer vi med at lengden i Storåsen er OK den. Den mest krevende sløyfa er riktignok ikke snølagt, men 4-kilometeren er nok til at junior-NM kan avvikles på en sportslig sett helt forsvarlig måte. Nå i etterkant kan vi fastslå at det ble et vellykt mesterskap. Stemningen var høy; gigantisk partytelt, med flott kafeteria, bra speaker, lettvindt sekretariat, og løypetraseer som passet både løpere og ivrige pårørende. Noen av løperne har riktignok ymtet om at innkvarteringen ikke var topp. Det stort anlagte BCC-senteret som drives av sekten Smiths Venner hadde ikke servert nok mat.
Det kan ha flere forklaringer. Det er kanskje ikke så lett å få ” to-brød-og-fem-små-fisker”- trikset til å fungere alltid?
DUGNADSÅND OG ILDSJELER
Stokke IL, anført av nevnte Horntvedt har bevist for hele langrenns-Norge at det er mulig å arrangere langrenn også i en vinter som meteorologisk sett har vært rekordmild og vel så det. Rennleder Jon Olav Knotten som har drevet gårdsbruk i Stokke et trettitalls år, kan aldri huske å ha opplevd noe i nærheten av årets vinter. Klimastatistikken viser at februar er nesten 6 grader varmere en normalt i bygda. Og klimaforskerne hevder med styrke at denne utviklingen vil fortsette. Men Horntvedt nektet å gi opp. Helt fra tidlig på høsten har han vært på vakt og utnyttet absolutt hver eneste kuldegrad til å produsere kunstsnø. Dessuten har han hatt en dugnadsgjeng med seg som har vært villig til å stå på dag og natt.
Skisporten er full av ildsjeler. Vi har nevnt Tom Horntvedt i Stokke. Oslo har sin Barbro Tomter Dahlen og Knut Nævestad, Trondheim hadde sin Idar Dahl, og Kirkenes har sin Arne Ulvang, for å nevne noen få. Men det er viktig at også disse kan bruke sine krefter på ting som har fremtida for seg.
LANGRENNSPORTENS EGENART
Skisporten har sin egenart som vi tror en skal være forsiktig med i tukle med. Vi tror ikke at det å arrangere skirenn i Düsseldorf midt på sommeren gagner langrennsporten – på sikt. Sjøl om tyske tilskuere ser ut til å kose seg med snaps og bier i solsteiken. Og debet og kredit-gjengen gnir seg i hendene. Vi drister oss sågar til å antyde at langrennsporten ikke er tjent med at et vinter-OL legges til en italiensk setergrend 2000 meter over havet, dit det knapt er mulig å komme med bil, og der langrennstadion ikke kan romme mer enn 4-5000 tilskuere. Det Internasjonale Skiforbundet og Den Internasjonale Olympiske Komité tenker ikke slik, de har i for