LANGRENN NM-DEL 2 OG SJEL
av Sigmund Hov Moen

Den amerikanske legen Duncan MacDougall prøvde for litt over hundre år siden å finne ut hvor mye sjelen vår veide. Det kan i utgangspunktet synes som et svært ambisiøst prosjekt, . Men Duncan hadde planen klar. Han konstruerte en spesiell seng som var utstyrt med ei svørt fintfølende vekt. Pasienter som lå for døden ble plassert i senga, og legen avleste nøye hvordan vekta oppførte seg akkurat i det pasienten døde. Det viste seg at kroppen letna 21 gram i dødsøyeblikket. Dermed var saken klar mente han. Sjelen vår veier 21 gram.

Hvordan har det seg så med langrennsportens sjel? La oss gjøre et forsøk, slik Duncan gjorde. Hva om vi henter noen hundre eller tusen kubikkmeter snø, legger et halvmeter tjukt lag i en passende sløyfe på en golfbane, eller gjennom noen bygater og sporsetter den. Bring så inn noen hundre lettmetallrør, med hemper i den ene enden og trinser i den andre og like mange 5 cm brede og ca 180 cm lange kunstfiberstykker påmontert bindinger på midten og med en bøy i ene enden. Da mangler det bare at vi slipper til noen hundre spreke folk, lar dem spenne på seg på seg kunstfiberproduktene og gir besked om at de skal gå en viss distanse rundt i sløyfa. Ble det da langrennsport? Neppe, det vil være noe som mangler! Hva med idrettens sjel? For langrennsporten har nemlig og en sjel. En sjel som er vanskelig å stenge inn på golfbaner eller i bygater.
Sjølsagt hører moderne utstyr til, og sjølsagt må vi ha respiratoren klar når ytre forhold truer med å kvele sporten. Men vår kjære langrennssport kan ikke leve i respirator i all fremtid. Musikerne snakker om å spille unplugged. Vi må heller ikke glemme hva langrennsport egentlig er. Den har noe å gjøre med slik vi har levd og innretta oss opp gjennom århundrene i Setesdal, i Nordmarka, i Morgedal, i Trysil, på Voss, i Selbu, i Snåsa, i Alta og i alle andre egner der folk har bidratt til å utvikle langrennsporten til det den er i dag.

STØREN-VIKVARVET-SELBU
Hvis du er interessert i å finne ut mer om dette skal du reise til NM del 2 som arrangeres 28-29 og 30 mars av Vikvarvet IL, Støren Sportsklubb og Selbu Idrettslag. Om en ser flyktig på programmet så ser dette arrangementet ordinært ut; team sprint, 50 kilometer og sprint for juniorklassene og for funksjonshemmede. Men da har du oversett det viktigste – arrangementets sjel. For dette er noe langt mer enn et vanlig NM. Arrangørene har lagt sin sjel i å skape den aller beste ramme om dette Norgesmesterskapet. Som er et av mange arrangementer som skal markere vårt ærverdige Skiforbunds 100-års jubileum. Lik et gammeldags trøndersk bryllup begynner det fredag kveld. Til å varme opp gjestene på den såkalte ”bedningskvelden” har arrangøren hentet ingen ringere enn Harald Grønningen, Ole Ellefseter, Gjermund Eggen og Sverre Stensheim. Visekveld kaller de det. Selbu Teaterforum lager de kunstneriske ”kulissene”. Lørdagskvelden er det feiende flott NM show i Selbuhallen. Primus motor lover oss en revy med oppsiktsvekkende tekster av typen ”kongen voldtar Lill-Babs”, ispedd visse spesielt sensasjonelle innslag. Senere blir det vill fest til musikk fra Jhohans . Alle vi som har vært på fest i Selbu vet hva det betyr. En av bygdas musikere svarte eksempelvis slik da han ble spurt om hvilken utdannelse han hadde: ”Jeg har 4 år på folkeskolen, 3 månedrs snekkerskole og 2 overnattinger på selbu husmorskole”.

Men alt dette er for intet å regne sammenlignet med det som skal skje tidligere på lørdagen Ikke til forkleinelse for den smule selskapelighet som fant sted i Oslo Rådhus tidligere i vinter da langrennsfiffen markerte 100-årsdagen. Men langrennsporten lar seg vanskelig stenge inn i ballsaler tapetsert med eleverte bordtaler, dristige utringninger, finere spansk porselen og ditto franske viner. Langrenn bedrives ute og lukter svette, klister og real mann(kvinne)jevning. Og Skiforbundet kjente sin besøkelsestid, og bestemte at den egentlige jubileumsfest