FORANDRINGSEVNE
Sigmund Hov Moen

Suksess både innen idrett og næringsliv skyldes ofte at en ildsjel i utgangspunktet har hatt klokkertro på en ide, og satt seg et tilsynelatende uoppnåelig mål. Slike "brennende hjerter" har ikke sjelden trosset både naturlover og mistillit fra omgivelsene, for tilslutt å virkeliggjøre det ingen hadde trodde var mulig. Om bygda Berkåk blir det f. eks sagt at det vinters dag ofte er så glatt der at en ikke engang kommer fram på telefonen. På dette stedet der mulighetene for å skape verdens beste 800- meterløper burde være minimale, bestemte paret Rodal/Husby seg i slutten av 1980-åra seg for å forsøke på det umulige. 1 minutt og 40 sekunder var målet de satte seg. 7 år senere resulterte denne satsningen i alle tiders største norske idrettsprestasjon. Rodal og resten av Norge kunne under OL i Atlanta juble over en gullmedalje og 1.42.5!
NRK/TV sendte for 2-3 år siden en reportasje om Nokia konsernet. Finske ildsjeler satte seg i midten av 1980-åra et meget ambisiøst mål. De ville omskape en middelmådig finsk kabelprodusent til en elektronikkgigant i stand til å konkurrere med hvem som helst på verdensmarkedet. I 1950 åra ble Finland av de store industrinasjonene i Sentral-Europa betraktet nærmest som en samling alkoholskadde skogsarbeidere. På en-to-tre rykket Finland opp i verdenseliten i en bransje som krever et teknologisk nivå som bare de ypperste multinasjonale konsernene maktet å holde. Sisu, god timing og en porsjon flaks har gjort Nokia til en av verdens største produsenter av kommunikasjonssystemer. ”Nokia connecting people”!
Men ideens eller en organisasjons ildsjel kan paradoksalt nok, også bli dens verste fiende. Det skal sterk rygg til å tåle gode dager, er det sagt. Noen har slik rygg, andre ikke. Norsk mellomdistanseløping holder ikke lenger Rodal/Husby-nivå. Nokia derimot holder stilen til tross for at ledere har etterfulgt leder; Nokia forbinder fortsatt mennesker, 25-30 prosent av alle som har mobiltelefon i verden!
For det handler ikke bare om å få gode resultater i lederens egen styringsperiode. Viktigere på sikt er det å skape en kultur som skal sørge for at organisasjonen kan fortsette å være suksessrik, også når dagens ledestjerne er borte. Det problematiske er at måten å oppnå det på ikke ligger fast. De knepene som førte til seier i dag - hvilken garanti har du for at de vil være like suksessrike i morgen når konkurrenten har gjennomskuet dine triks? Fotballandslaget hadde suksess med den såkalte Drillo-stilen i 1990-åra. Den var skreddersydd for de spillere som spilte på laget den gang. Flo-pasninger og Leo-løp og andre spillstrukturdetaljer ble deler av terminologien og sågar utgangspunkt for doktorgradsarbeider. Min nabo er for eksempel cand sport i corner fra venstre.
Etter hvert fant naturligvis motstanderne en effektiv mottaktikk, og i dag er de fleste enig om at stilen tilhører historien. Det å kunne opprettholde høy kvalitet over en lang periode, uavhengig av hvem som er leder er det egentlige beviset på at en organisasjonen ledes etter sunne prinsipper. De som har fått det til sier at det handler om å blande nytenking og forsiktighet i rett forhold. Historien, både den innenfor og utenfor idretten, er full av eksempler på at det er en farlig strategi det å blindt underkaste seg dagens leder, å legge lokk på intern debatt, og tro på gamle sannheter.
Norsk landslagsfotball befinner seg i ingenmannsland. Det oser innavl av hele systemet. Ingen protesterer når en søker på en toppjobb krever at arbeidsgiveren skal ansette vedkommende. I hvilken som helst annen situasjon ville det ført til ”rødt kort og 50 kampers karantene”.
Noen sa forleden at her har mange gjort flere feil lenge. Ved å tenke likt! Var det Churchill som sa at når alle tenker likt tenker ingen særlig mye? Utsagnet kan kanskje få hjernene i fotballforbundets lokaler på Ullevål stadion (vel og merke om de fins, der intet er har som kjent til og med keiseren tapt sin rett) til å skjønne hva de er i ferd med å gjøre. Det er nå det skal vise seg om forbundet er forplantningsdyktig. Om det har baller, som det er blitt moderne å si i dag! Og her dreier det seg vel og merke om baller uten luft i. Vi vil bare gjøre de høye herrer oppmerksom på en ting som ethvert småbarn vet; en is er søt og god helt til du kommer inn til pinnen. Men da er det ugjenkallelig slutt! Resten er tresmak og intet annet enn tresmak!