THE ROAD
av Sigmund Hov Moen

Hva om verden hadde gått under i dag, midt under forberedelsen til jul. Og vi sank i havet slik Atlantis gjorde. Ville noen noen gang finne oss å prøve å rekonstruere vår historie?
Og hvilken historie ville det bli?
Noen av dere husker kanskje at en fotturist i 1991 helt tilfeldig oppdaga et meget godt bevart lik i en isbre 4000 meter over havet ganske nøyaktig midt på grenselinja mellom Østerrike og Italia i Sør-Tyrol. En tok det først for gitt at hånda som stakk opp fra snøen tilhørte en forulykka skiløper, men da det viste seg at både slalåmski, hjelm og Ray Ban briller mangla skjønte en raskt at slik forholdt det seg ikke. Øtzi eller ismannen som han senere er blitt kalt, viste seg å være en 5300 år gammel besøkende fra steinalderen. Han var så godt bevart at arkeologer og andre fagfolk på den slags har måttet revidere de teorier de har hatt om hvordan livet arta seg den gang. Om du kommer forbi byen Bolzano i Nord Italia kan du besøke Øtzimuseet. Historiebøkene måtte skrives på nytt.
Men historien er blitt omskrevet før. Retusjeringsteknikken er som kjent blitt utviklet til det nær fullkomne mange steder.
I vår del av verden har vi også utviklet rimelig virkningsfulle teknikker for å oppnå akkurat det samme. De er naturligvis, mer raffinert, og langt mindre bloddryppende. Men de fungerer likevel minst like godt. I vårt gjennomkommersialiserte samfunn druknes de fleste verdifulle tanker i sex og svada. Hvem fristes til å lese om noe seriøst i en avis mellom puppene til Angeline Jolie og låra til Beyonce Knowles? Og den vettige artikkelen om drivhuseffekten og reportasjen fra klimatoppmøtet i København har en tendens til å forbli ulest til fordel for motstående side der det snakkes om seks timer i jetfly mellom deilige flyvertinner i Singapore Airlines, etterfulgt av 14 dager på Martinique, for en slikk og ingenting.
Se nå for deg arkeologene fra det femte årtusen mens de spar seg innover et av våre utallige kjøpesentra der folk har stivnet som ismannen Øtzi, midt under julegavehandelen i 2009. Jeg lurer på om de vil skjønne sammenhengen når de finner ferdsskriveren på senterlederens kontor med videobåndet som har stoppet under avspilling av Juleevangeliet. ..... ”det var ikke plass for dem i herberget”........ for litt lenger inne i bygningen å gå seg på en avis med førstesideoverskrift ”3 millioner hjemløse i USA”.
Og hvordan vil de tolke det som må ha hendt ved slanke-produktdisken der den meget velnærte kunden har spasert ut av tida, og segna om over en velfyllt handlekurv rett ved sida reklameskiltet med påskriften ”Mer av Jesus – mindre av deg”.
Ikke bare tingene vi omgir oss med men også ordene vi bruker vil sikkert bli gjenstand for forskning. Og det skal ikke alltid bli lett. Hva med ordet verdi for eksempel. Vil framtidas linguister greie å se forskjellen på det ordet statsministeren bruker det når han fra sin politiske katedral i nyttårstale snart skal snakke om verdier, og det som hans sambyinger fra sin børs bruker når temaet er verdipapier? Lenge etter at Per Egil Hegge er aske.
Og nå tilbake til på kjøpesenteret; i en annen reol ei bok med noen vers av forfatteren Georg Johannesen. Han snakker om dyder, om det andre årtusenets gode gammeldagse sådanne. Om å være rettferdig, om å ikke være grådig, om å være fredsommelig, og om å vise moderasjon. I ei hylle like ved sida av handler det derimot om mangel på dyd. Og de vil se bilder av den tids kvinner; de av dem som møter et nytt årtusen med skrevende ben. Det hadde vært spennede å få se hvilken av disse to betydningene av ordet dyd framtidas mennesker vil tilllegge oss? Og hva med et annet enda viktigere ord; å elske, hva mener vi med det? Skal vi lytte til biskopene , søke råd i humanismen, eller lese Play Boy.
For min del vil jeg anbefale boka ”The Road” av Cormac McCarthy. Det kan være veien fra København hjem til Oslo, New Dehli, Washington, Beijing eller Mexico City han snakker om?

God jul!