Lydversjon

Vinteren 89/90 var underlig over store deler av den nordlige halvkule. Nordamerikanerene meldte om uvanlig lave temperaturer. -20 grader i ukevis er ikke dagligdags i Boston. Det er heller ikke -40 i Nord-Dakota. Deler av Afrika og Asia ble hjemsøkt av ekstraordinært kraftige stormer og i Nord-Europa så meteorologene med usikkerhet og forundring på sine tallkolonner. Aldri før hadde gjennomsnittstemperaturen vært så høy. Aldri! Så mange, værmessig sett, ekstreme situasjoner.

Historikere grov frem data om en periode på 1500-tallet da Alpetraktene opplevde år på år med milde vintre, men heller ikke da var temperaturene så høye som nå. 6-7 grader over normalen er mye sett med meteorologiske øyne. Og snøen uteble mange steder der den i normalår ville ha ligget metertjukk.

Slik var det også i Norge. Fotballspillere og løpere koste seg på sommertørre baner og veier vinteren gjennom og tenkte at nå hadde de sjansen til å vise hva som egentlig bodde i dem. Den lange vinteren hadde jo alltid blitt brukt som forklaring på at norske idrettsutøvere i de typiske sommeridretter ikke hadde greid å hamle opp med sine konkurrenter bosatt på sydligere breddegrader. Men skiløperne gikk med rynker i panna. Krysset fingre, så etter ringer rundt månen, prøvde å minnes om det hadde vært mye rognebær sist sommer, lyttet etter om hestene sto urolige på stallen om natta, og andre gamle tegn som folketroen vil ha det til, varsler snø. Febrilske trenerfingre lette i telefonkatalogenes yrkesliste etter tittelen "snømaker". Den lokal værprofeten i tettstedet Brekken i Røros kommune ble vidgjeten og gjorde seg ikke få ekstraskillinger som privatpraktiserende meteorolog - i konkurranse med de "profesjonelle" på statsregulativet i hovedstaden ved å løsmunnet love snø til folk som betalte.

Bare i høyfjellet kom vinteren sikkert. Eiere av fjellstuene koste seg. For de ivrigste skiløperne tok med skiutstyret opp i fjellheimen og ga seg til å halse rundt mellom tindene. I lavlandet derimot fant ikke måneskinnet sin hvite forbundsfelle i de lange vinterkveldene. Det ble spist opp av mørk barskog. Den nordiske vinteren kjentes mer dyster enn inntagende.

En av disse mørke kveldene satt to karer sammen på en hybel ved Maridalsvannet, like nord for Oslo. Den lille stua var nokså spesiell. På den ene veggen hang et stort gaupeskinn. Den firbente eieren hadde engang satt sine spor i skogene ved den store sjøen Ladoga i Sovjetunionen. Nå hang den her som bevis på andres suksess. Sjøl hadde den trått feil i et avgjørende øyeblikk.. På en bred hylle i skulderhøyde langs den andre veggen, halvmeterhøye pokaler på rekke og rad. Seier i verdenscupen, kongepokaler...... Bilde av mor og far med midnattsol over en stille fjord i bakgrunnen. Og bortafor ei jente som ikke nettopp skjemmer ut veggen. Videre en alaskabjørn på to og håndtrykket med Kong Olav. Litt lenger borte, selveste OL-presidenten Samaranch, idet han sier de, for nordmenn, etterhvert så berømte ordene: "The decision is Lillehammer!" Mellom de to sørvendte vinduene: kvadratmeterstore flater med "medalje-salat". I krokene idrettsutstyr og på bordet frokostblanding, mjølk, syltetøy, grovbrød, tekanne og frukt.

På sofaen til venstre, han som bor på hybelen, et av verdens raskeste mennesker på langrennski, ungkaren Vegard Ulvang fra Kirkenes i Finnmark. I lenestolen ved telefonen, en gjest, bøyd over en tykk bunke sammenstiftede ark med påskriften "Treningsnotater 1980-1988" på omslaget.

Den besøkende, en noe tilårskommen kar; en middelhavsfarer i idrettssammenheng, har tro på, og noe erfaring i bruken av elektronisk databehandling. Av og til kaster han stjålne blikk rundt om i rommet. Lever det russiske kattedyret? Smale øyne skyter lyn over mot grizzlyen på motsatt vegg? Er det bare inne i de to hodene at OL-presidenten snakker om olympisk og edel kappestrid? Det er mye som konkurrerer om oppmerksomheten. Opplevelser, erfaringer, drømmer flyter frem og tilbake.

 Diskusjon!

"Fremgang i idrett beror på en kombinasjon av talent, innsatsvilje og systematikk", doserer langrenns-esset. "Kan bruk av moderne datateknikk gjøre det lettere å se sammenhengen mellom ulike treningsmetoder og oppnådde resultater?", spørres det fra datasiden. Om en laget et redskap som gjorde det lettere for folk i idrettsmiljøet å utveksle erfaringer; ville det kunne bidra til å løfte idretten opp på et høyere nivå prestasjonsmessig? I dette øyeblikk blir ideen til PC-programmet "STÅ-PÅ" født.